Vakkert og grusomt

Huff, dette har vaert en tung og ekkel dag. Det har vaert min siste dag med ungene paa barnehjemmet i dag, og jeg har tatt farvel med dem en aller siste gang. Det gjorde saa vondt aa vinke farvel mens ungene selv sprang rundt med en enormt glis og lekte seg, for de er for smaae til aa skjonne at vi ikke kommr tilbake. Jeg stortutet da jeg kom hjem til Avivahuset etter jobb i dag. Farsken altsaa. Og naa tuter jeg paa nytt fordi jeg laster opp bildene fra i dag. Ogsaa etterpaa skal jeg tute enda mer, for da drar Kaisa og Rikke hjem til Norge. Dessuten har en av pingvinene paa pingvinprosjektet dodd i dag ogsaa, saa her er det virkelig sorgensdag for alle og enhver.


Paa tur til skolen. Siste arbeidsdag :(


Siden det var siste dagen saa hadde vi mange morsomme aktiviteter som vi visste barna likte. Her er de to "storbarna" jeg har jobbet med de siste ukene.


Her jobber vi med farger og tall. Jeg roper ut hva jeg vil ha f.eks. "Three blue ones' ogsaa skal de skyndte seg aa plukke opp riktig antall klesklyper og riktig farge, ogsaa skal de springe rundt bordet for saa aa henge de opp paa snora mens jeg hopper rundt og heier paa dem. De elsker det!






Dette er noe av det jeg kommer til aa savne mest. En stk Harry som kommer springende imot meg for saa aa kaste seg i armene mine.


I love you.

Naa foler jeg meg bare tom og sliten og sitter med ufattelige mange tanker og inntrykk. Jeg har opplevd saa mye den siste uke, og jeg har faatt vaert med paa veldig mange fantastiske, grusomme, vakre ting. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal ordlegge meg eller forklare, rett og slett fordi hodet er stappfullt og helt tomt paa samme tid. Jeg var jo veldig klar over at dagen her skulle komme, men man blir liksom aldri ordentlig forberedt paa det allikevel. Naa foler jeg meg slettes ikke som en sterk og positiv laerer. Naa foler jeg meg bittelita og har helst lyst til aa krype opp i sofaen til mamma og fortelle om alt det jeg har sett og at hun skal stryke meg over hode og si at alt bare er tull, at verden er en fin plass og vaere i og at alt og alle har det bra. Men saann er det desverre ikke. Slettes ikke alle har det bra, og det finnes folk som lever under forferdelinge omstendigheter, men allikevel er de saa virker de saa glade og lykkelige. Det er saa grusomt og vakkert paa samme tid.

Mine dager i Khayelitsha, Cape Towns storste Township, var helt ubeskrivelige. Jeg maatte klype meg selv i armen flere ganger, fordi jeg folte at jeg dromte. Det var saa uvirkelig. Det er saann som man ser paa tven, naar det er tvaksjoner for veldedighetsarbeid. Jeg har spilt gatefotball i slummen i Afrika. Jeg har mott lokalbefolkningen, sett hjemmene deres, hort paa historier, blitt imponert over de entusiastiske og vakre ildsjelene som har saa lite, man allikevel gjor saa mye for de rundt seg. Jeg har gitt ut klaer og varme klemmer. Jeg har graatt og jeg har ledd. Det er saa fantastisk og saa grusomt paa samme tid. Jeg er saa heldig som faar oppleve dette. Jeg foler meg saa ubeskrivelig takknemlig. Og jeg skal aldri glemme hva denne turen har laert meg.

Under vaare to dager i Khayelitsha saa fikk vi besoke og jobbe paa fire forskjellige education centers. Vi ville gjore dette for aa se kontrastene paa skolene/barnehagene i forhold til den vi jobber paa her i Table View hvor barna har de meste av fasiliteter (til aa vaere i Sor-Afrika). Og jeg skal hilse og si at det var kontraster, men allikevel saa var de barna i slummen saa mye mer syngende og glade enn de vi jobber med. De har saa lite, men er allikevel saa veldig glade. Det er veldig flott aa se paa. Det ene senteret besto av en garasje, hvor det var rundt 50 barn i. De hadde malt veggene med vakre tegninger og de hadde masse plakater og boker, saa de hadde uten tvil gjort det beste ut av det de hadde. Dette var utseendemessig den beste av de sentrene vi besokte. Et annet senter besto av et blikkskur med graatende barn som laa strodd paa gulvet, uten leker i det hele tatt. Heldigvis saa hadde vi med oss tegnesaker slik at vi fikk aktivisert oss litt. I tillegg til at vi sang de faste barnesangene vaare.

Et annet senter besto kun av HIV-smittede barn. Det var veldig sterkt aa se.De hadde det ogsaa veldig stusselig, men var allikevel kjempe glade, sprudlende og imotekommen. Der ogsaa storkoste vi oss med tegninger, og jeg trivdes veldig godt. For jeg har aldri faatt saa mye oppmerksomhet for mine fantastiske ferdigheter med aa tegne strekmenn. Barna var saa imponerte! De kom med arkene sine og spurte om jeg kunne tegne en strekmann til dem, og etter at jeg hadde gjort det saa jublet de av glede og sprang stolt rundt og viste den til alle og enhver. Kunstneren Mari.

Det senteret som rorte meg mest var det storste av sentrene. Makan til positiv energi skal man lete lenge etter. Det var helt overveldende, og jeg kjente taarene stromme nedover kinnene mine, Jeg klarte overhode ikke aa slutte. Det var saa vakkert. Senteret besto av 100 syngende og entusiastiske barn meg glimt i oyet og en flott sangstemme. Og de kunne alle sangene paa rams. Til og med de aller minste av dem. Og noen av dem snurret rundt og danset litt i tillegg. De var saa lykkelige. Som om naar de danset og sang glemte de tid og sted og at de bor i slummen og lever fra dag til dag. En helt ubeskrivelig opplevelse. Det er forste gangen hittil hvor jeg ikke har klart aa latt vaert aa graatt. Som oftest saa venter jeg med det til jeg er hjemme eller alene, men jeg klarte ikke aa la vaere. Taarene bare stromte paa. Og laererne deres, for noen engler! Det straalte positiv energi av dem som smittet paa barna. Og da de hadde friminutt gikk de i et tog rundt i nabolaget og sang. Ikke en eneste person som passerte oss klarte aa la vaere aa smile fra ore til ore da de saa det lille, men allikevel enorme toget.

Det er litt vanskelig aa forklare hvordan det var der, saa jeg tror det er bedre for min del aa legge ut bilder, saa faar dere se selv. Takk Gud for at det finnes mennesker som jobber paa slike sentre. Takket vaere dem saa holder de barna seg unna gata, og de laerer aa lese og skrive. De faar ogsaa mat der, og paa grunn av dette saa koster det penger aa ha barna sine der. Noen av sentrene kostet 200,- pr mnd, mens det store senteret med alle de barna kostet 50,- pr mnd. Det er derfor de har saa mange barn. De maa ha volum pa antall barn for aa finansiere skoleuniformer og maaltid. Det senteret med HIV-smittede bar, derimot, var gratis. Det har seg nettopp slik at foreldrene deres er saa syk (noen doende), at de klarer ikke aa jobbe eller stelle med barna. Barna ser mer eller mindre foreldrene deres do sagte, men sikkert foran oynene deres. Huff, den sykdommen der er forjaevlig.

Men naar alt det er sagt, saa skal jeg ikke glemme aa fortelle hvor mye positivt og fint jeg fikk oppleve der heller! Det samholdet de i Townshipene har er fantastisk. De er smilende og hjelper hverandre naar det trengs. De er hjelpsomme og veldig imotekommende og viser og forteller dere gjerne om hjemmet og historien deres. De er ogsaa veldig flinke til aa vaere sosiale og aktivere seg selv. De har rett og slett et helt spesielt fellesskap, og det var veldig artig aa faa lov til aa ta del i det fellesskapet ved aa besoke hjemmene deres og leke ut i gatene med dem. Paa kveldene spilte vi gatefotball og en eller annen snaal ballek som jeg overhode ikke skjone. Og siden mange i Townshipen snakker kaasa og ikke engelsk, saa var det litt vanskelig for dem aa forklare leken for meg ogsaa. Det var visst en blanding av kanonball, fotball og slaaball hvor hovedpoenget var aa springe som en gal fram og tilbake. VEldig snedig lek, men barna elsket den og var spinnville. Og de provde febrilsk aa dra meg i den riktige retningen naar jeg satte i aa springe i feil retning. I tillegg saa var maten fantastisk. Hele atmosfaeren, faktisk.

Jeg vil absolutt anbefale alle og enhver som skal til Sor-Afrika og besoke Vikcy's bed and breakfast i Khayelitsha. Jeg foler at det er der man virkelig for se the real deal. Og det aa faa ta del i deres hverdag og levemaate er en ufattelig givende opplevelse. Jeg elsket hvert sekund, bortsett fra at det var skitvarmt der og at jeg nesten svettet ihjel. Men det var absolutt verdt det, og det har vaert den beste opplevelsen min hittil. Paa kveldene satt vi ogsaa paa verandaen i det skjeve, lille hotellet og not det hjemmelage maaltidet mens vi saa utover Townshipen, drakk ol, lo og loste verdensproblemer med de andre som var der. Dere kan lese om Vicky's B&B her.

Jeg har egentlig kunnet skrevet om Townshipen i fem timer til, men det er vel ikke saerlig interessant aa lese det samme om og om igjen. Poenget er: Livet er vakkert. Og man skal vaere takknemlig for det man har :) Tak over hodet, friske foreldre, mat paa bordet og en god porsjon latter og humor. Naa skal jeg graate igjen, for naa drar Rikke og Kaisa. For en emosjonell drittdag dette er :( Baesj!

Oi!!! Jeg glemte jo helt aa fortelle at vi har brukt 3000,- av de pengene dere fantastiske mennesker har sendt inn til oss paa varme klaer, luer, tannkoster, tannkrem og saape til de aller fattigste i Townshipen. De aller fattigste har ikke en gang raad til aa sende barna sine paa Education centers og de blir derfor veldig fort i en ond sirkel bestaaende av lite klaer, lite kunnskap,sultne mager og desperate tiltak. Derfor bestemte vi oss for aa gjore vinteren litt bedre for dem. Selv her i Sor-Afrika kan gradestokken maale ned til 0*C, og da er det ikke spesielt kult aa bo i et lite skur meg aapne vegger og uten ordentlige klaer. Saa tusen takk skal dere ha! :)


Her er noe av det vi kjopte for pengene dere sendte inn. De ko virkelig godt med! REsten skal gaa til street feeding neste uke.


Khayelitsha. Hjem kjaere hjem.


Her er "resepsjonen" paa "hotellet" Vickys.


Her er Vikcy selv. Hun ble imponert over alt vi hadde med.


Her er babyen til Hilde og Rudi!




Den ene av barnehagene var i en garasje.


Her er en av de bedre education sentrene. Vedlig fargerikt og fint!




Forings!!








Vi kjopte ogsaa skoleboker for de minste hvor de kan laere seg smaa ord.


Dere skulle kjent den lukta som var i noen av sentrene. Til og med noen av babyene luktet virkelig ille. Saa ille at jeg hadde problemer med aa baere dem. Det luktet saa spesielt, ikke baesj eller gulp. Det luktet mer surt. God hygiene er jo kanskje ikke det enkleste aa ha i slummen.


Jeg fikk saa taarer i oynene da den ene jenta plasserte denne lappen i haanda mi og hvisket: "I love you"


Jentan syns det e veldig artig aa lek sae med nordisk haar.


Sjekke!!!! Sjer du kor han ligne paa Dan Borge Akero? Prikk lik vetdu! Bare at han der e liten og brun da.


Gatefotball i slummen. Kjempeartig!




Han her mott vi i Townshipen. Han bodd i samme hus som oss. Han e glad i mat.


Hilde og Mari kose sae med frokost!


Dem lokale medisinmannan kan fikse det meste. Alt fra utryddelse av spokelse te slapp tiss.




Her e den gjengen som rort mae saa gaeli naar dem sang og dansa. Nydelig!


Her spankulere vi rundt i gatan og syng og kose oss.




Som sagt saa e det ikke alle som har raad te aa ha ongan sin paa et education center. Saa dem gaar gatelangs istede.




Den lokale frisorsalongen.


Naerbutikken


Saa blid og glad, vetdu. Smelte hjertet mitt!


Her e det fattigste senteret, som daakker sjer.


Her e kjokkenet demmers.


Her e vi paa besok te det senteret med HIV-smitta barn. Vi kose oss med tegning.




Tegninga mi e fryktelig fin.


Her gaar vi rundt i den fattigste delen av Townshipen for aa gi bort klaer'n.


Dama her bodd i et skur som va nesten helt tomt. I tillegg saa e skuret rett atme elva, saa rett som det e saa vasse ho i lortvannj i sitt eget hus. Ho fikk sae bleia og klaer te babyen sin. Det e nemlig skitdyrt for pleia her, i forhold te Norge. Det e itj naa Kiwi bleie deal her, for aa si det saann!


Her e kjokkenet te ho dama ovenfor










Ongan e veldig fornoyd med dem nye lua sin.




Litt sjenert ogskeptisk i starten.




.. men det gikk te slutt! :)

TUSEN TAKK TIL DERE SOM HAR HJULPET OSS MED INNKJOP AV KLAER OG UTSTYR! :)



Ingen kommentarer

Lotte

15.04.2011 kl.20:20

Fr trer i ynene jeg. S nydelig ungene er! Du har virkelig hatt en opplevelse uten like ved vre frivillig nede i Sr-Afrika, og jeg er s glad for at du har delt opplevelsene dine med oss lesere.

Malin

15.04.2011 kl.22:13

h, tuter nesten selv her jeg sitter. Synes s synd p Harry som ikke fr vre mer med teacher-Mari og p teacher-Mari som ikke fr Harrykos. Men hper det dukker opp flere flinke folk som hjelper han p veien!

Du har opplevd utrolig mye, og ikke minst: Spilt en viktig rolle i unge menneskers liv. Beundringsverdig!

Du har all grunn til vre stolt av deg selv :)

Marianne

16.04.2011 kl.04:41

Jeg fikk trer i ynene n. S fint flge bloggen din og menneskene i sr-afrika og hvordan du hjelper dem. Godt se snuppeluppen <3

Skriv en ny kommentar

MARI

MARI

22, Melhus

Jeg er en livsglad og kreativ trnderbart med glimt i yet og mark i rva. Bor i Australia med min fantastiske kjreste, Steven. Her tar jeg en bachelor i marketing and management. Er ellers glad i trening, latter, hndarbeid, reising, matlaging, familie og venner. -"Ikke se deg tilbake om det ikke er for lre, livet er en klatretur, og utsikten er fantastisk! "-

Norske blogger Matbloggtoppen

Kategorier

Arkiv

hits